Balderbrå

Beskuelsens begjær
Etter å være

Trollkvinnens datter
Det åpne sinn
De nakne føtter
Tussende over elvestein

Sviktet, hentet og forvist
Flyktende, fanget og satt

Sorgfull hvile
Barndomsmemoarer
Stemmene fra skumringen
Innblikk fra utsiden

Fengslet i fortiden
Lengselens lokker

Tiden truer
Ærefrykt hindrer

For gammel til å feile
For ung til å dø
For feilaktig til å leve

Tror du ikke
vi er i krig?
Tror du uskyldighet
nytter?

Hvordan skal man ellers
fordrive tiden?
Friske morgenbad
og hurtige handlinger?

Lett å tro for deg
Som aldri var alene

Psykologien er kjent for å behandle mennesker som er deprimerte og suicidale fordi de føler alt er meningsløst. Hva dette "alt" virkelig innebærer, ser det dog ut til at psykologien ikke er i stand til å behandle. Selvmordstanker og depresjon fremstår i psykologien utelukkende som et resultat av traumatiske opplevelser (hvor terskelen for å bli deprimert må forstås at er individuelt), dårlig selvbilde, bekymringer og følelser som skam, frykt og sorg. Psykologien hevder også at det nesten utelukkende handler om dårlig hell i arbeidsliv, kjærlighetsliv, sosialliv og sist, men ikke minst - økonomi. Så lenge noe eller noen (helst av faglig kompetanse, det er jo de som har lest faktabøker og tilsynelatende hevder å vite alt om alle menneskers sjelsliv) klarer å hjelpe den utsatte med å løse problemene i hverdagen, gå videre etter sorgen, eller bare "tenke positivt" (noe som tydeligvis er avgjørende viktig i følge moderne spiritualitet), så vil vedkommende teoretisk sett bli kvitt sin destruktive holdning.

Dette får meg til å betvile psykologiens kompetanse. Alt psykologien på akademisk utdannelsesnivå formidler av potensielle årsaker for et menneske å bli deprimert og selvmordsvillig - og metoder for å lege denne lidelsen - dreier seg tilsynelatende kun om dekkelse av materialistiske ego-behov.

Selv omsorg, vennskap og kjærlighet er materialistiske ego-behov når det er snakk om ønsket om "en som elsker man for den man er", uten dypere filosofi rundt hvordan man selv og andre  bør være, og uten større moralske krav enn "medmenneskelighet", eller med andre ord -  noen som først og fremst duger til å tilfredsstille og rosemale nettopp ditt ynkelige, retningsløse, egoistiske Jeg. Materialisme i denne sammenheng = egoistisk tilfredsstillelse i form av selvdyrkelse igjennom "gode" menneskers bekreftelse.

Depresjon og selvmordstanker er heller ikke nødvendigvis et resultat av mangel på de andre nevnte materielle goder, som gode forhold innen arbeidsliv, økonomi osv. Lav selvtillit og tap av en man hadde kjær er heller ikke nødvendigvis de eneste gjenstående blandt potensielle forklaringer.

Det å bli åpen for at livets eksistens kan være et høyst overvurdert fenomen, er ikke nødvendigvis situasjons - eller humørbetinget. Man kan leve i beste velgående og ha alt man ønsker seg, og fremdenes komme opp med en slik filosofisk konklusjon. Nei, jeg snakker ikke om "deprimert vellykket -eksempelet", som betegner materialistisk vellykkede som likevel savner dypere verdier i livet, som ro, sann kjærlighet, ærlighet, trofasthet og tillit. Da er vi jo bare tilbake til dette som fremdeles bare er materialistiske ego-behov.

Nei, vi har kommet til et punkt hvor den moderne psykologien ikke strekker til; moralfilosofiske problemstillinger. Plutselig er man over i filosofien - det grunnleggende element for menneskets bevisste tilværelse. Dette som fra tid til annen har kostet mang en intelligent og reflektert mann livsgleden. Når man har utforsket og testet dette element grundig og lenge nok, kan man se på alle kaldblodige mordere i et nytt lys, hinsides Dr.ett-eller-annets rangering og nummerering på rangstigen for de "minst og mest ondskapsfulle" på Discovery Channel.

Til tross for at filosofien er det grunnleggende element, er det likevel det siste folk flest skjønner at er det endelige, eneste gjenstående å drøfte når to motstandere har funnet ut at deres kamp kun bygger på påstand mot påstand. Noe som er enda mer sørgelig, er at de fleste som skjønner dette, ikke utvikler seg lenger enn som så, at de slår seg til ro med at deres syn kan forsvares ved at majoriteten er enig med dem.

Samfunnet vårt lider åpenbart av mangel på filosofisk kvalitet. Den beskjedne og upåvirkelige rollen filosofien har i den vestlige verden medfører at den gjennomsnittlige samfunnsmoral ikke kan utfordres i det offentlige, og at demokratiet bare er en bløff. Enkelte paragrafer i grunnloven fratar oss faktisk filosofisk frihet, hvilket også betyr at ytringsfriheten bare er en illusjon. Jeg opplever stadig flere tilfeller hvor selv uttalelser(!) som fremmer ubehagelige sannheter, blir ansett som brudd på loven. Folk flest har skremmende vanskelig for å forstå at uønsket tilkomst av enkelte grupper - eller anseelse av bruk av ressurser på enkelte grupper som dårlig prioritering - ikke automtisk kan kriminaliseres og stemples som "inhumant".  

Den mest roste og kommersielle (eneste lett tilgjengelige) litteraturen som tar for seg historiens store, politiske ledere, kan jeg lese nøye igjennom, uten å finne en eneste god grunn til at sofistikerte akademikere på rettferdig vis kan kalle historieobjektene de behandler, for kyniske, sinnssyke og ondskapsfulle. Alle mulige begrunnelser er preget av vestens stagnerte samfunnsmoral, og igjen manglende filosofiske kvalitet. Det er direkte avskyelig at mennesker som tilfeldigvis ikke lever blandt oss lenger, uten mulighet til å forsvare seg, blir regelmessig og obligatorisk hånet, hetset og fordømt, uten at det blir viet den minste oppmerksomhet og betraktningsitagelse til de motstridende perspektiver og teorier som relevant for litteraturens (og forfatternes) åpenhet, nøytralisme, og derved troverdighet.

De få verker som er mer ute etter å gå i "dybden" av idéene bak historiens forløp, enn å lage et seigt sammendrag av "stormannsgalskapens" våpenindustri og krigsstrategi, har intet mer åpent, troverdig eller kvalitetsfullt å ty til enn denne berømte psykologien, som bygger på Sigmund Freuds teorier som kort sagt går ut på at barndommen og ungdomstiden er avgjørende for ens videre personlighetsutvikling.

Dette er i og for seg en teori som har rot i virkeligheten, men den misbrukes på dette punktet; fordi disse "fagkyndige" helt uten videre allerede har en oppfattelse av at karakteren de drøfter jobbet kynisk og ondskapsfullt i sine seiersår, er selvsagt hele oppgaven deres et manipulasjonspreget og utspekulert forsøk på å forklare en sammenheng mellom karakterens opplevelser og sosiale forhold som ung, og vedkommendes utredelser som mektig i voksen alder. Konklusjonen er at karakteren led av noe så åpenbart misvisende som et "mindreverdighetskompleks". Følgelig konkluderer de også med at folket var "blindt" for tyranniet, fordi talsfigurene "ikke informerte dem" om hva løfter om en bedre fremtid faktisk innebar.

Vi kan jo spørre oss selv om den samme sauementaliteten blandt folket og det samme tyranniet ikke er vel så eksistensielt i dag som for noen år siden.

Forfatterne går egentlig ikke i dybden i det hele tatt, fordi de på rent subjektivt vis forsøker å forklare hvordan karakteren ble "ond", og ikke hvorvidt det karakteren utrettet var "ondt" eller ikke.

"Sannheten er som en kvinne som all tidligere dogmatikk har mislyktes i å forføre"
- Nietzsche

Enkelte hevder at Quisling var en helt, sammenlignet med den norske regjeringen og kongefamilien under krigen.

I forrige innlegg skrev jeg litt om Hamsun og hans forhold til nazistene under annen verdenskrig. Jeg har formidlet hvor ironisk det er av folk å klandre Hamsun for "landssvikeri", når grunnen til at han hadde møter med de nazistiske lederne, blant annet var å be dem om å la Norge få være fritt .

Hva var det Quisling gjorde, da? Da kongefamilien og regjeringen flyktet med halen mellom bena og forlot landet sitt - uten å gi noen som helst informasjon, veiledning eller mot til sitt folk - kom Vidkun Quisling til unnsetning, som vår politiske redning. Hva gjorde egentlig regjeringen og den danske kongen vi hadde, for oss? Hva gjorde de egentlig, bortsett fra å flykte? Og hvorfor klandrer vi Quisling for å ha gjort noe dumt?  Noen måtte jo ta ansvar, når hele folket ble etterlatt for seg selv, ikke sant?

Quisling gir Hitler et vikingskip i gave:

http://www.youtube.com/watch?v=7hesZ0Qn4nE

Enkelte er av denne oppfatning: Det kan sammenlignes med en mor som ikke takler ansvaret for sine barn - og reagerer ved å etterlate søskenflokken alene på gaten, uten å gi verken klemmer eller råd. Så dukker det opp en fremmed, god mann som har betraktet denne morens barn ganske lenge, forstår deres lidelser, og tar vare på dem. Norge var barna, regjeringen og kongefamilien var den ansvarsløse, forkastelige moren, og Quisling var den helteaktige og barmhjertige mannen som valgte å ta hånd om barna.

La meg - til en forandring - opplyse dere om hvorfor Hamsun og Quisling har blitt fotografert, smilende, ved siden av ledende SS-menn: De ville snakke dem til fornuft. I motsetning til kongefamilien og regjeringen som flyktet, hadde Quisling i det minste baller til å se de "skumle" tyskerene inn i øynene og si "Jeg respekterer deres dypere intensjoner med krigen - bare lov meg at Norge med tiden får  bli et fritt land!"

Hamsun vant nobelprisen i litteratur og overgikk Ibsen med sine dypere romaner - likevel hører vi relativt lite om ham i litteraturhistorie på skolen. Kanskje dette er fordi, at om en elev fikk som oppgave å skrive Hamsuns biografi, hadde det ikke vært til å unngå å få med seg at han sympatiserte med nazistene? Bare en tanke.

Quisling ble dømt og drept for "landsforrederi", og han blir fremdeles hetset og hånet obligatorisk  i skolebøker, undervisninger og politisk korrekt krigshistorie. Jeg er ikke helt sikker på om jeg synes det er en rettferdig fremstilling.

Jeg advarer om at dette innlegget kan inneholde faktafeil. Du er herved advart, og det er opp til deg selv å avgjøre om mine kilder er gode, og hva du selv mener om saken. De eventuelle faktafeilene er jeg ikke klar over selv, ikke kom og tro jeg flyr med vranglære bevisst.

17. Oktober 1945 - da freden(?) hadde seiret som resultat av 2. verdenskrig  - ble det offentliggjort en liste over bøker som krigsforbryterne(?) i Nürnberg hadde fått utlevert før de ble hengt. Alfred Jodl (stabssjef i den tyske Wehrmacht), Ernst Kaltenbrunner (sjefen for det tyske sikkerhetspoliti), og Julius Streicher (den omtalt mest sadistiske av alle jødeforfølgerne) hadde bedt om Hamsun.

En kan finne en rekke eksempler på Hamsuns meninger - og sympati for nazi-Tyskland - i hans uttalelser, brev og leserinnlegg. Han var, ifølge høyesterett, medlem i Nasjonal Samling(NS).

Da krigen var over og Hitler var død, skrev Hamsun minneord for Adolf Hitler i Aftenposten. I denne nekrologen ble Hitler skildret som en kriger for menneskeheten. "Vi, hans tilhengere, bøier nu vaare Hoder ved hans Død," sluttet forfatteren, Knut Hamsun.

Den amerikanske Hamsun-forskeren Allan Simpson gikk i en artikkel fra 1977 nøye gjennom Hamsuns litterære verk. Han konkluderer med at Hamsun ikke var særlig begeistret for jøder.

"Jeg sier dig, du himlens hellige Ba'al, du er ikke til, men hvis du var til så skulde jeg bande dig slik at din himmel skulde dirre av helvedes ild." Ba'al blir brukt av jøder som gud, eller som eier av noe, for eksempel ett hus, land, osv.

I 1942 skrev han en artikken hvor han omtaler president Roosevelt som "en jøde i jødisk teneste." (Roosevelt hjalp eksilregjeringen som flyktet fra Norge under krigen.)

Knut Hamsun møtte Adolf Hitler, Joseph Goebbels (nazistenes propagandaminister), Josef Terboven(Gauleiter i NSDAP)og Vidkun Quisling (ministerpresident under okkupasjonen)

10. Juli skrev Hamsun i Aftenposten og kritiserte dem som ikke kunne se det nye store samfunnet som holdt å reise seg i Tyskland. Han protesterte mot at Nobels fredspris ble gitt til forfatteren Ossietzky som Hitler hadde kastet i konsentrasjonsleir.

Knut Hamsun og hans kone fikk to sønner. Han ene hadde vært ett år på østfronten i Waffen SS og fått jernkorset for sin innsats.

Det Hamsun fant i nazismen, var fellesskap, sansen for naturen, de naturgitte forholdene i økonomi og moral, kritikken av kapitalismens frammarsj og motstanden mot politisk og kulturelt forfall.

Knut Hamsun er en av verdens største forfattere og diktere. Han vant Nobels Litteraturpris, 7. mai 1920. Litteraturen hans er romantisk, individualisert, lyrisk og trenger dypt inn i menneskets sinn.

Han var imot stormannskapitalismen, industrialiseringa, kulturforfallet og ødeleggelsen av naturen. Han kritiserte den moderne sivilisasjon. Hamsun var pangermaner.

Han ble tilbytt flere fristende forslag som leder og ansatt i den ene og andre høystatus-posisjonen, men takket nei; han ville bare være dikter og bonde. Albert Einstein sa: «Jeg anser ham for å være et av tidens største mennesker»

En av skrivestilene man kan inndele Hamsuns verker i, er psykologisk realisme. Innenfor dette ville Hamsun legge vekt på å skildre bevegeligheten, skiftningene og tverrkastene i et menneskes sjelsliv; skildre hvordan vage inntrykk kan sette fantasien i sving. Diktningen bærer preg av forståelse for at man må forstå og fortelle sannheten om det enkelte menneske, før man kan begynne å moralisere, belære eller forsøke å reformere samfunnet.

Hamsun sa en gang at "som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse dem på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: jeg skal spidde de vageste rørelser på min nål og holde den opp til min lupe-."

Hamsun var opptatt av mennesket, og hvordan det utviklet seg, i likhet med Sigmund Freud som på samme tid holdt på med sin teori om psykoanalysen. Han har uttalt at Dostojevskij var den eneste dikteren som påvirket han. (Fjodor Dostojevskij - psykologiforfatter, filosof, grunnlegger av eksistensialismen, med den kjente frasen "om Gud er død, er alt tillatt".

I romanen "Sult" drømmer hovedpersonen om hun han er forelsket i, flere ganger, ser henne for seg, ligger i sengen, holder rundt seg selv og kysser ut i luften, som om hun er der.  Hun er den eneste som sier til hovedpersonen at hun er glad i ham.

I romanen "Den siste glæde" får man nesten ikke vite noe om hovedpersonen, bortsett fra hans tanker om naturen; han fordrar ikke de som kommer for å kjøre automobiler, han liker ikke de nye, store maskinene. Han vil heller ikke at veien til Toretind sanatorium skal bygges ut - det vil ødelegge naturen. Toretind sanatorium var en stor bygning, hvor folk kunne leie rom. Gjestene  gikk tidligere turer over fjellet. Men nå var biler kommet, og andre hoteller var kommet, og der var det veier opp, slik at turistene, som ofte var utenlandske, kunne kjøre helt opp til hotellene med ?automobiler?. Ikke bare måtte de ødelegge litt av marken og rive ned noen trær for telegrafstokkene, men når deg gjaldt veien, ville det bli mye veiere: Den måtte være over en meter brei for bilene som skulle kjøre opp, de måtte ødelegge den nydelige, naturlige marken, og legge grus og stein på, for at noen utenlandske klovner skulle kjøre opp der med biler. Helt på slutten av boken skriver Hamsun direkte til leseren om industrialiseringa i Norge: "Til dig, den nye ånd i Norge! Jeg har skrevet dette under en pest for en pests skyld. Jeg kan ikke stanse pesten, nei den er uovervindelig nu, den huserer under national beskyttelse. Men engang stanser den nok."

Ordforrådet til forfattere har blitt målt. Noen av oss er jo kjent med Willian Sheakspeares "utrolige" 20.000 ord. Henrik Ibsen hadde 27.000. Knut Hamsun hadde hele 31.000 ord.

Hamsun hatet industrialiseringa, samt turismen og innvandringen som kom som en konsekvens av den; med frie handelsgrenser, ville det også komme en mer fri flyt av mennesker over landegrenser.

Hamsuns mest elskede onkel var fattig, og lærte Hamsun at penger og tilfredsstillelse av ego-behov ikke er verdt noe som helst i livet, om man ikke eier moral og åndelighet. Noe som går igjen i alle Hamsuns bøker er at man kan ha det godt uten for mange materialistiske goder. 

Knut Hamsun var overbevist om at Hitler skulle bringe Tyskland tilbake til storhetstider, og straffe England for det grusomme de gjorde mot uskyldige tyske kvinner, sultende barn og bønder under 1. verdenskrig.

Amerikanerne hadde en kultur Hamsun hatet. Hitler gjorde det motsatte av amerikanerne - han stanset inflasjonen, stoppet streikene, avskaffet overfloden, satte 6 millioner arbeidsløse i arbeid. Han lovte ikke tilhengerne sine materielle godter, og likevel ble det raskt flere og flere av dem. Han kunngjorde på forhånd hvilke overgrep han hadde til hensikt å begå, hvor og når, og han begikk dem på varslet tid og sted.

I 1910 skrev Knut Hamsun en kronikk i Politiken, hvor han klaget over alle turistene i Norge, og mente dette var en form for bløt imperialisme. Han hatet pengeøkonomien og industrialiseringen, og mente at mekaniseringen og globaliseringen ville føre til ødeleggelser av naturen, og vår særegne kulturs undergang. Hvis vi ser litt rundt oss, skjønner vi at han hadde rett.

Det som er ignorert, er at Hamsun møtte de nazistiske lederne for å få satt nordmenn fri. Eksempelvis møtte han Terboven for å få løslatt Ronald Fangen. Isteden kom Aftenpostens pressefotograf og tok bilder av Hamsun og Terboven, og framstile møtet på en helt annen måte; at Hamsun hadde "koselige samtaler med mannen som undertrykte Norge".

Vår feige eksilregjering i London kommanderte at alle medlemsskap i NS automatisk skulle få straff. Tallet på domfelte, som før krigen hadde ligget på rundt 4 000 i året, var nå steget til omkrig 30 000 i året. Riksadvokaten trengte 8 år på å komme gjennom alle sakene, som i alt kostet staten 3 milliarder kroner. I tillegg kom private utrenskninger i stat og kommune, faglige organisasjoner, sportsklubber, firmaer, kunstnersammenslutninger.
86 politiembetsmenn ble fjernet, 2000 polititjenestemenn, blant dem 50 politimestre. Av de omkrig 130 000 navnene i ?landssvikekartoteket? kom 98 765 for retten, hvor 30 av disse ble dømt til døden mens 20 120 fikk fengselsstraff, og 28 568 bøter til et samlet beløp på 280 millioner kroner.

Blant dem som ble straffet var Knut Hamsun, hans kone Marie Hamsun, og deres to sønner Tore og Arild Hamsun.

Straffesaken mot Knut Hamsun ble dog henlagt (han måtte betale en bot, men slapp fengselstraff). Det skulle bare mangle. Likevel er det mange i dag  - især jøder - som mener at Hamsundagene ikke burde eksistere fordi "han var nazist". Noen mener faktisk at Hamsun skal biokottes, og at hans verker bør utslettes. Noen mener faktisk at det ikke er moralsk forsvarlig å beundre Knut Hamsun, verken som idealist eller kunstner. Det sier bare litt om hvor mye idioti som preger enkelte deler av menneskeheten.

"Det er et liv i skogen som du ikke har skjøn på. Du har dit hjem i byen, ja vel, og du har møbleret det med nips og skilderier; men du har hundrede utgifter. Og vaken og isøvne må du kapspringe med tingene og har aldri fred. Jeg har fred. Behold du dine ting og avisern, behold også dine kafeèr og din whisky som jeg bare får vondt av hver gang. Her går jeg i skogene og har det godt. Du ligger i sengen til klokken ti eller elleve om dagen og er endda slitt og træt når du står op. Jeg ser dig for mig når du kommer ut på gaten, du har plirende øine som morningen har grydd fortidlig imot. Jeg står op klokken fem og er utsovet."

Hill Hamsun!

David John Cawdell Irving er verdens fremste ekspert på annen verdenskrig. Han har skrevet nærmere tredve bøker om temaet. I motsetning til flere andre forfattere og historikere innen emnet, har han gått til grunnkildene, i stedet for å bare gjenfortelle det som står i andre litterære verker.

Irving satt fengslet i Østerrike i 13 måneder, fra 2005 til 2006, etter å ha blitt arrestert og dømt for å ha "fornektet Holocaust" under et foredrag i 1989.

Åtte land nekter Irving innreise.

I 2008 ble han nektet å komme på et arrangement i Norge.

Han har viet livet sitt til å finne og meddele sannheten om annen verdenskrig, og blir straffet for det. Hvor er ytringsfriheten?

Søk ham opp på f.eks Youtube. Ikke fokuser på å få med deg kritikken av ham, da denne er basert på falske påstander, uvitenhet og folk som føler seg truffet. Finn sider hvor han snakker selv.

Vi mennesker må på ny bli kjent med oss selv...

En gang for lenge siden hadde vi ikke like stort behov for å ta oss tid til dette, fordi noen allerede hadde lært oss livets gåter fra vi var små. Vi fikk skikk og bruk, moral og livssyn inn med morsmelka, og hadde ikke behov for å stille spørsmål, eller betvile det vi fikk høre. Det var mer enn godt nok. Det var inspirerende og oppmuntrende. Alltid noe å strebe etter. Alltid noe å bevise. Alltid å overgå seg selv, til slektens ære. Som mor, som far, som hustru, og som kriger. Som kunstner, som gartner, som mann og som kvinne. Som datter, som sønn, som bror og som søster. Som gammel og som ung. Som svak og som sterk. Alle var så store kontraster, men samtidig så nære og trofaste. Vi utfylte hverandre igjennom våre faste oppgaver. Den som gjorde det godt, fikk ros, og den som gjorde det dårlig, ble straffet. Var man en byrde, sutret man ikke etter medlidenhet og særbehandling, men viste mot, bukket under og tok sin skjebne til fordel for folket. Tradisjoner, ritualer og åndelige manifestasjoner var en vesentlig del av livet blandt alle.

I dag skal alle være like, likevel skal alt vi gjør være til vår egen fordel. I dag har ikke familier og slekter lenger det samme båndet til hverandre, og vi har vendt oss mer og mer vekk fra naturen.  Vi omringes av så mye sjeleløst og materialistisk søppel at det stjeler oppmerksomheten fra det åndelige. Vi lever blandt så mange forskjellige religioner, vrangforestillinger, kulturer, mennesker og holdninger på nært hold, at vi blir forvirret og gir opp søken etter sannhet og fullverdig, uknuselig identitet. Våre foreldre har ikke lært oss noe grunnleggende som kan bekreftes av alle omkring oss i det veldige land, som gir en unik identitetsfølelse verdt å holde fast ved og være stolt av. Derfor har vi blitt fremmedgjorte ovenfor en verdensanskuelse som i bunn og grunn ligger i vårt blod. En verdensanskuelse som i bunn og grunn er bra for oss.

Denne må søkes opp på ny.

Hvis du anser deg selv som et begrenset individ uten innflytelse på noe viktig eller evigvarende, hva er vel da dine utsagn, meninger og handlinger verdt? Hvis du anser dine handlinger som uvesentlige i det store og hele - hvorfor handler og eksisterer du da? Poenget er at selv du - hvor liten du enn er i det store og hele - kommer til å påvirke ett eller annet framtidig. Slik er både energiloven og sommerfugleffekten.

Første steg for å innse dette er å dykke dypt inn i deg selv. Når du innser at du lyver for deg selv, innser du også at verden er full av løgner - løgner som har lagt grunnlaget for ditt tidligere tanke- og handlingsmønster. De grunnleggende spørsmål; hvem er jeg? Hva vil jeg? Hvorfor skal jeg ville det? får plutselig en ny, større og mer avgjørende betydning - og du finner derfra ut at du vil kjempe for noe større enn en kun en behagelig tilværelse før døden. Grunnen til dette er at du begynner å bry deg om noe større enn bare ditt imidlertidige legeme. Dette fordi du innser at du er en del av noe større. Når du innser at noe større enn ditt imidlertidige legeme lengter etter kjærlighet, pleie og annerkjennelse, innser du også at det er din plikt å beskytte og vedlikeholde dette store. Å la denne storheten lide og etterlates glemt i det øde er det samme som å leve i blinde, uten hørsel, uten følelser, og uten vilje.

Så hvorfor ikke virkelig kjempe for å føre tilværelsen i en retning du ønsker, i stedet for å la deg flyte med igjennom tilfeldigheter og primitive lyster?

Universet er en helhet, og vi er alle en del av den. Alt som lever vil for alltid være påvirket av fortiden, og følgelig påvirke framtiden. Harmoni er  like viktig i all videre framtid som i det veldige øyeblikk. Hvordan vil du at verden skal se ut? Er det overhodet mulig å få til noe slikt? Før du vet hva som er mulig, må du forstå å vedkjenne naturens lover. Finn deg i at naturen er som den er, og hva du kan få ut av dette. Ikke anse naturens lover som utilfredsstillende og håpløse; pris dem heller, for du har ikke noe valg. Der det ikke finnes noe valg i universiell forstand, eksisterer heller ingen gleder og sorger i forhold til dette faktum. Gleder og sorger finnes kun i den forstand at du oppnår eller mister det du begjærer, ut i fra universets allerede satte tilstand. Noe annet er en vrangforestilling og sykdom; en organisme som på noe vis ikke er kapabel eller villig til å utføre den oppgave naturen har gitt den; å overleve - er ikke friskt. Du kan ikke velge mellom eksistens og ikke-eksistens - kun negativ, nøytral og positiv energi. Du kan heller ikke velge å snu deg unna og flykte fra eksistensen, for du vil alltid være en del av altet. Døden er kun en mellomstasjon til et ny tilværelse i form av energisk kraft. Alt som eksisterer vil eksistere for alltid. Det skifter bare form. Slik er energiloven, naturens grunnlov, hedret av vitenskapsmenn og logikkens representanter så vel som dypt religiøse. Energiloven erklerer at vi blir aldri kvitt verden, og at verden blir aldri kvitt oss. Når jeg sier aldri, mener jeg det bokstavlig. Så lenge noe vondt eksisterer, vil intet slippe unna det vonde - spesielt ikke det som hadde noe med dette å gjøre, eller tilfeldigvis befinner seg i den vonde energiens teritorium. Det nytter ikke å dø. Alt lever videre i alt. Når du har slått deg til ro med at ingenting kan utslettes, blir du interessert i å påvirke, fordi tilstandens tilstand kan bestå av enten positiv, negativ eller nøytral energi. Livet på jorden vår oppstod først og fremst igjennom nøytral energi. Positiv og negativ energi utvikles blant annet når organismene utvikler evnen til emosjoner og bevissthet. Målet er selvsagt å skape en utvikling av positiv energi. Det er det vi alle har strebet etter fra og med dagen vi fikk evnen til å vise omsorg, og til å føle hat.

Ha respekt for økosystemet. Ellers er vi snart tilbake til det scenario alle planeter med liv var vitne til da livet først begynte. I en tilværelse hvor det meste har dødd ut og følgelig lidd (fordi en hel art eller rase lider i en situasjon hvor f.eks - det mest primitive eksempel - næring er en mangelvare), sitter vi igjen med en planet, eller et univers med andre ord, som florerer av lidende ånder, og negative energier. Da er utgangspunktet for livets utvikling mye dårligere enn det var en gang i gamle tider, hvor alt startet med blanke ark.

Hvordan verden ser ut dagen før sola spiser den opp og eksploderer burde være like relevant for deg som hvordan den ser ut her og nå, i morgen, eller om et par tiår. Det er denne oppfatning folk har mistet. De har mistet sin vilje til å bidra til et vakkert fellesskap, hvor slekten føres videre i det uendelige. Hvis du får barn, bryr du deg nok også om dine barnebarn. Du burde likeledes bry deg om dine tippoldebarn, tipptippoldebarn osv. Vi må begynne å se på helheten, i fra et utenifra-perspektiv, i stedet for bare å bry oss om oss selv i øyeblikket og nærmeste fremtid.

Et par av de viktigste koder til lykke i framtiden, ligger i fortiden. Flere av disse har vi glemt, og det er på tide å lokke dem fram igjen.

Jeg har ofte en sterk følelse av hvordan ting har seg, uten at jeg helt klarer å systematisere det, putte fingeren på noe konkret, ordlegge meg, eller finne noen åpenbar sammenheng i hvorfor jeg tror hva jeg tror. En av grunnene til at jeg driver med selvstudier, er at jeg vil finne ut om mine fornemmelser stemmer overends med virkeligheten.  For å bli klok på nåtiden, må man forstå historien, og den er det uendelig med versjoner av. Noe som gjør saken litt vanskelig for meg, er at jeg er usedvanlig skeptisk til de mest dominerende teoriene innen forskningsmiljøer. Min tillit til de populære teorier har ikke akkurat blitt sterkere ved at jeg bare har fått mine egne, "konspiratoriske" fornemmelser mer og mer bekreftet jo dypere jeg har dykket i det jeg kan finne av informasjon.

Jeg vil ha innflytelse på større områder enn min egen kropp, mitt eget hjem, min egen vennegjeng og min egen arbeidsplass. Jeg vil faktisk bidra med å realisere en åndelig og kulturell revolusjon.

Det er veldig mange som er kritiske til hva jeg engasjerer meg i. De synes mine bekymringer og lidenskaper ikke er verdt det, og de synes det er naivt, rart og arrogant å tenke så stort som jeg gjør.

Jeg streber hele tiden etter å bli bedre på den måten at jeg tilegner meg sterkere og sterkere mental og fysisk slagkraft til å forme omgivelsene etter egen vilje. Jeg har store drømmer. Jeg liker ikke når folk nærmest setter likhetstegn mellom ambisiøs og selvisk. Hvis det nå har seg slik at verden er et hav av løgner, trenger vi nye oppdagere, og disse er nødt til å svømme imot strømmen. Jeg liker ikke når folk syter over andres pågangsmot, nyskaperevne og stolthet.

Jeg anser det som sin plikt å kjempe for en fordelaktig evolusjon. Fordelaktig i den forstand at den ikke trekker seg selv tilbake i tid (i forhold til omstendighetene, ikke tid i seg selv), men heller sørger for en konstant utvikling av ekstase og harmoni mellom alt liv, av høyere og høyere nivåer. Jeg tror ikke dette kan realiseres før et betydelig flertall har fått kontakt med naturen. Dette tror jeg ikke vi får, før vi har hentet tilbake vesentlige deler av vår opprinnelige, vakre kulturarv. Takket være enkelte historikeres tolkninger av den norrøne mytologien, tviler jeg ikke på at denne beretter oss om universielle krefter som den moderne vitenskapen fremdeles bare såvidt har kartlagt. Som sagt handler det ikke om å gå tilbake i tid direkte. Det handler om å stoppe opp og hente det man mistet på veien, for å så gå videre.

Jeg tror vi må vende blikket litt bakover før vi tar et nytt steg framover. Der tror jeg at det ligger kunnskaper vi har glemt, og ved å reise gamle tradisjoner igjen, vil vi kanskje fremkalle vekst i stedet for stagnering, degenerasjon og forråtnelse. Kulturen menneskene praktiserer har en avgjørende effekt på det store, jordiske fellesskap. Det er for meg åpenbart at den moderne kulturen  ikke er bærekraftig. Det finnes flere "beviser" for dette. Jeg skulle ønske jeg kunne henvise til kilder her, men jeg kommer ikke på noe konkret for øyeblikket. (Skal oppdateres)

Selvfølgelig klarer ikke jeg alene å "forandre verden" på et blunk, men jeg kan etterlate meg inspirasjon til mine etterkommere og beundrere, og jeg kan inspirere og samarbeide med andre mennesker så lenge jeg lever. Idéer sprer seg som ild i tørt gress, og dette faktum kan vi utnytte. I metafysisk/kvantefysisk forstand utgjør alle en viss forskjell så lenge de eksisterer, men noen utgjør større forskjell enn andre, eller nærmere sagt i større grad en forskjell de har konstruert av egen vilje; viljen til makt.

Til informasjon

Det var en gang en person, eller en gruppe, som fant opp "janteloven".  Denne innebærer b.l.a at stolthet, heltemot og styrke er avskyeligheter; man er naiv hvis man tror man eier dette, og arrogant hvis man gir uttrykk for det.

På omtrent samme tidspunkt var det noen som fant opp noe som heter "kvinnefrigjøring". Den gikk b.l.a ut på å utkonkurrere menn og nøytralisere kjønn til å bli en hybrid, og tilhengerene av denne kalles feminister.

På et tidspunkt ble disse to ideologier kombinert - jantelov-feminismen. Denne  ideologien ble etterhvert den dominante blandt vestlige folk. Jantelovfeminismen har nedbrutt mannens grunndrift; nettopp stolthet, styrke og heltemot.

Fordi mannen har mistet sin stolthet, og ikke lenger klarer å finne en kvinne som takler oppvask, barnestell og matlaging uten å bite av ham hodet, reiser han til Thailand, har samleie, og kommer hjem med en fin gjeng halvinger. Andre menn velger  å ha samleie med folk av samme kjønn i stedet, noe som nærmest er forståelig, da gjennomsnittskvinnen ikke lenger er verken attraktiv eller elskverdig. Disse anser seg likevel også som tilhengere av feminismen, i tilleg til at de blandt biologer, naturalister og andre intellektuelle kalles syke.

Wikipedia: "Sykdom er en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til dysfunksjon eller andre plager for en person eller et folk. Noen ganger blir sykdom brukt som et vidt begrep som inkluderer skader, lyter, syndromer, symptomer, avvikende oppførsel og atypiske variasjoner i struktur og funksjon.  Innenfor medisinen, er begrepet sykdom ofte relatert til diagnoser eller symptomer."

Det finnes flere forskjellige over - og undergrener av jantelov-feminismen. Her er tre av hovedgrenene som brukes om kvinnelige tilhengere:

1. FeitStyggSutreteÅndssvakHysteriskMeggeteKorthåretGråmus
2. MeggeteSexaddictLuremusBerteBilligOversminkaFyllikHoretøs
3.MeggeteHysteriskMaktsykGolddiggerSykLuremusKapitalisthelvetePRkåtKjerring

Opphavet til jantelov-feminismen er hovedsaklig dårlig selvtillit, identitetforvirring og høy ego-faktor. Motstandere av ideologien kalles b.l.a homofobe og mannsjåvinister.

Takk for oppmerksomheten.

Hadde jeg bare vært tilfreds med mitt folks (eller hele menneskehetens) tilværelse, hadde jeg selvsagt ikke vært like plaget av denne streben etter å tilegne meg dypere kunnskap om ting folk flest tar for god fisk, gi uttrykk for min misnøye og formidle mine meninger - men slik er det den gang ikke.

Jeg føler at samfunnet går i en gal retning, og å bare stå og se på virker for meg som å stille seg likegyldig til all videre eksistens. Jeg synes det er egoistisk, og for å være helt ærlig, så forstår jeg egentlig ikke hvordan det er mulig å ikke bry seg det fnugg om de fremtidige generasjoner. Slik likegyldighet får meg til å lure på hva man egentlig har som verdier i livet, hvorfor man egentlig ser noen vits i å gjøre handlinger overhodet.

Jeg føler det er min plikt som omtenksomt og observant menneske å engasjere meg i ting som ikke bare omhandler mitt eget og mine nærmestes liv og velvære - og jeg mener alle motstridende synspunkter tyder på manglende forståelse for universets budskap og meningen med livet.

"Meningen med livet er opp til hver enkelt å skape en formening om, individuelt" hører jeg for meg nå. Et ganske opplagt svar i utgangspunktet, men vet du egentlig da hva spørsmålet om "meningen med livet" faktisk innebærer?

Selvfølgelig er det opp til hver enkelt å avgjøre hva man vil utrette her i livet - men det er ikke dét spørsmålet om meningen med livet i denne sammenheng handler om.

Meningen med livet er - etter min mening - ikke noe man "velger" individuelt - men noe man oppdager.

Noe man dypt og inderlig vet innebærer en så fullstendig sannhet at man anser denne som den eneste riktige, og som følgelig bør formidles til alle andre selvbevisste vesener.

Vær så snill, ikke misforstå meg! Det er ikke snakk om å tilegne seg kunnskap i en liten periode, si seg ferdig på et punkt, og forlange at alle skal anse din fastslåtte verdensanskuelse som riktig. Det er snakk om et samarbeid om å reflektere, og gjøre seg selv (og hverandre) bevisst på, at vi har jorden i våre hender. Det er på ingen måte snakk om å finne en universiell og obligatorisk politikk, styreform, personlighet, tradisjon eller noe som helst slikt. Det er snakk om å finne en universiell handlingsbasert moral som alle kontraster - hvor store, evige og uadskillelige de er - streber etter å stå inne for, som universets kjærlighetsguddinner og moralske voktere. Det er esnakk om å komme til enighet om hvilke ønsker man har for den fremtidige evolusjon (om man har noen ønsker overhodet). For min del er det åpenbart; vi må strebe etter å legge til rette for at lykkefaktorens utvikling blir den mest sentrale del ved evolusjonen.

Og skulle det - lite sannsynlig, men likevel - være noen bedrevitende misantroper og nihilister her på blogg.no som leser dette innlegget: Vi kan gjerne drøfte "egoisme"og "eksistensiell mening"  på et dypere plan, men det forandrer likevel ingenting for min del, når alt kommer til alt. Den type egoisme og likegyldighet jeg misliker, kommer jeg sannsynligvis alltid til å mene at ér relevant og gjeldende som noe feilaktig for alt eksisterende med selvbevissthet, uansett om deres vokabulær er stort nok til å utfordre min handlingsbaserte, livselskende, optimistiske (og i deres øyne naive og arrogante) moral- og livsfilosofi.

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Den moderne nordmann mangler kløkt og stolthet. Enkelte trenger et spark i ræva.

Mine utsagn har alltid en dypere, konstruktiv baktanke, uansett hvor såret eller provosert enkelte av absurde grunner blir. Jeg står fremdeles for alt det gode. Jeg elsker verden. Jeg elsker alt som spirer og gror.

Men nettopp fordi jeg elsker så forferdelig mye, hater jeg så utrolig mangt. Jeg hater alt som bryter ned det jeg elsker. Fra den minste overfladiske detalj, til den dypeste storhet.

Jeg er overdrevet sensitiv. Alt jeg observerer med de fem/seks sanser illustrerer for meg en dypere mening, på godt og vondt. Jeg klarer ikke å ignorere sanseinntrykkene. Og det kommer alltid mye på en gang. Så mye at jeg ikke klarer å fordøye det. Jeg oppslukes av denne kaotiske verden vi lever i. Jeg drukner nesten i det, mens jeg prøver å svømme.

Fra naturens ståsted eksisterer intet av høyere eller lavere verdi. Det eneste som er sikkert og relevant er at det eksisterer lykke og lidelse, liv og død. Det er aldri enten eller, det er kun både og. Men det er mulig å få til en utvikling hvor lykken er i "overtall".

Når det kommer til prioritering, er det enkelte ting som må komme først og sist for opprettholdelsen av en perfekt balanse, harmoni og utvikling - globalt, ikke bare nasjonalt. Først kommer familien, deretter slekta, videre landsfrendene, og så hele folkeslaget. Jeg er germaner, og germanerne er mitt folk. Hva er du? Hvem er ditt folk? Man kan ikke løsrive seg fra røttene. De vil alltid ligge der. Pleies de ikke, blir man en skadet sjel. Selv om det ikke alltid er åpenlyst. Det ligger i vår natur. Det er vår skjebne. Jeg føler det i hvert fall slik. Og i bunn og grunn tror jeg alle har et behov for rotbetinget identitet. Vite hvor man kommer fra, og hvor man skal videre. Adoptivbarn får ikke ro i sjelen før de har fått kontakt med sine biologiske foreldre, om det så er snakk om å sette seg på huk ved en gravstein.

Jeg er av den oppfatning at ethvert individ som blir født til verden, kan duge. Ethvert individ kan nyttiggjøre seg selv på et eller annet felt vedkommende har potensiale. Alt er en del av helheten, og for at helheten skal utvikle seg igjennom høyere nivåer av lykke i stedet for høyere nivåer av lidelse, må de forskjellige grunnstammer og ytre grener vedlikeholdes. Våre samfunn, og hele vår klode består av forskjellige nivåer, hvor enhver som blir født inn i et av dem, er til nytte for helheten. Lever man i den tro om at enkelte like så greit kunne blitt strøket ut fra eksistensen likt ord kan viskes vekk fra papir, hadde det ikke vært noen behagelig tilværelse å puste i. Det florerer av energier rundt oss. Sjeler som har gjennomgått et liv med fem (kanskje seks) sanser før deres legeme ble til jord. Disse skjebner omfavner oss alle, over alt. Det kan ta lang tid å skape et område som er fritt for negativ energi. Men som vi skjønte i tidligere tider; har man ikke noe å gi, kan man tillate seg selv en rask og ærefull slutt. De kan gi pårørende mer enn nok av kjærlighet - men de stjeler også noe, ved at det settes store komplekse saker til verks for at disse enkeltes liv og komfort skal opprettholdes.

Et tappert, omtenksomt og stolt menneske med skavanker bukker under til fordel for helheten. Det hadde i hvert fall jeg gjort. Om jeg en dag blir klar over at jeg ikke har noe mer å gi verden i den legemlige form jeg består av, ønsker jeg ikke å leve i denne form lenger.

Og det er ingen grunn til å sørge over en som har gått tapt. Ånden vil alltid leve ved deg. Våre forfedres ånder vil alltid leve med oss og i oss. Døden er bare en mellomstasjon til en ny tilværelse i samme univers som alt det andre.