Jeg advarer om at dette innlegget kan inneholde faktafeil. Du er herved advart, og det er opp til deg selv å avgjøre om mine kilder er gode, og hva du selv mener om saken. De eventuelle faktafeilene er jeg ikke klar over selv, ikke kom og tro jeg flyr med vranglære bevisst.
17. Oktober 1945 - da freden(?) hadde seiret som resultat av 2. verdenskrig - ble det offentliggjort en liste over bøker som krigsforbryterne(?) i Nürnberg hadde fått utlevert før de ble hengt. Alfred Jodl (stabssjef i den tyske Wehrmacht), Ernst Kaltenbrunner (sjefen for det tyske sikkerhetspoliti), og Julius Streicher (den omtalt mest sadistiske av alle jødeforfølgerne) hadde bedt om Hamsun.
En kan finne en rekke eksempler på Hamsuns meninger - og sympati for nazi-Tyskland - i hans uttalelser, brev og leserinnlegg. Han var, ifølge høyesterett, medlem i Nasjonal Samling(NS).
Da krigen var over og Hitler var død, skrev Hamsun minneord for Adolf Hitler i Aftenposten. I denne nekrologen ble Hitler skildret som en kriger for menneskeheten. "Vi, hans tilhengere, bøier nu vaare Hoder ved hans Død," sluttet forfatteren, Knut Hamsun.
Den amerikanske Hamsun-forskeren Allan Simpson gikk i en artikkel fra 1977 nøye gjennom Hamsuns litterære verk. Han konkluderer med at Hamsun ikke var særlig begeistret for jøder.
"Jeg sier dig, du himlens hellige Ba'al, du er ikke til, men hvis du var til så skulde jeg bande dig slik at din himmel skulde dirre av helvedes ild." Ba'al blir brukt av jøder som gud, eller som eier av noe, for eksempel ett hus, land, osv.
I 1942 skrev han en artikken hvor han omtaler president Roosevelt som "en jøde i jødisk teneste." (Roosevelt hjalp eksilregjeringen som flyktet fra Norge under krigen.)
Knut Hamsun møtte Adolf Hitler, Joseph Goebbels (nazistenes propagandaminister), Josef Terboven(Gauleiter i NSDAP)og Vidkun Quisling (ministerpresident under okkupasjonen)
10. Juli skrev Hamsun i Aftenposten og kritiserte dem som ikke kunne se det nye store samfunnet som holdt å reise seg i Tyskland. Han protesterte mot at Nobels fredspris ble gitt til forfatteren Ossietzky som Hitler hadde kastet i konsentrasjonsleir.
Knut Hamsun og hans kone fikk to sønner. Han ene hadde vært ett år på østfronten i Waffen SS og fått jernkorset for sin innsats.
Det Hamsun fant i nazismen, var fellesskap, sansen for naturen, de naturgitte forholdene i økonomi og moral, kritikken av kapitalismens frammarsj og motstanden mot politisk og kulturelt forfall.
Knut Hamsun er en av verdens største forfattere og diktere. Han vant Nobels Litteraturpris, 7. mai 1920. Litteraturen hans er romantisk, individualisert, lyrisk og trenger dypt inn i menneskets sinn.
Han var imot stormannskapitalismen, industrialiseringa, kulturforfallet og ødeleggelsen av naturen. Han kritiserte den moderne sivilisasjon. Hamsun var pangermaner.
Han ble tilbytt flere fristende forslag som leder og ansatt i den ene og andre høystatus-posisjonen, men takket nei; han ville bare være dikter og bonde. Albert Einstein sa: «Jeg anser ham for å være et av tidens største mennesker»
En av skrivestilene man kan inndele Hamsuns verker i, er psykologisk realisme. Innenfor dette ville Hamsun legge vekt på å skildre bevegeligheten, skiftningene og tverrkastene i et menneskes sjelsliv; skildre hvordan vage inntrykk kan sette fantasien i sving. Diktningen bærer preg av forståelse for at man må forstå og fortelle sannheten om det enkelte menneske, før man kan begynne å moralisere, belære eller forsøke å reformere samfunnet.
Hamsun sa en gang at "som moderne psykolog skal jeg belyse og forhøre en sjel. Jeg skal belyse dem på kryss og tvers, fra alle synspunkter, i hvert hemmelig hull: jeg skal spidde de vageste rørelser på min nål og holde den opp til min lupe-."
Hamsun var opptatt av mennesket, og hvordan det utviklet seg, i likhet med Sigmund Freud som på samme tid holdt på med sin teori om psykoanalysen. Han har uttalt at Dostojevskij var den eneste dikteren som påvirket han. (Fjodor Dostojevskij - psykologiforfatter, filosof, grunnlegger av eksistensialismen, med den kjente frasen "om Gud er død, er alt tillatt".
I romanen "Sult" drømmer hovedpersonen om hun han er forelsket i, flere ganger, ser henne for seg, ligger i sengen, holder rundt seg selv og kysser ut i luften, som om hun er der. Hun er den eneste som sier til hovedpersonen at hun er glad i ham.
I romanen "Den siste glæde" får man nesten ikke vite noe om hovedpersonen, bortsett fra hans tanker om naturen; han fordrar ikke de som kommer for å kjøre automobiler, han liker ikke de nye, store maskinene. Han vil heller ikke at veien til Toretind sanatorium skal bygges ut - det vil ødelegge naturen. Toretind sanatorium var en stor bygning, hvor folk kunne leie rom. Gjestene gikk tidligere turer over fjellet. Men nå var biler kommet, og andre hoteller var kommet, og der var det veier opp, slik at turistene, som ofte var utenlandske, kunne kjøre helt opp til hotellene med ?automobiler?. Ikke bare måtte de ødelegge litt av marken og rive ned noen trær for telegrafstokkene, men når deg gjaldt veien, ville det bli mye veiere: Den måtte være over en meter brei for bilene som skulle kjøre opp, de måtte ødelegge den nydelige, naturlige marken, og legge grus og stein på, for at noen utenlandske klovner skulle kjøre opp der med biler. Helt på slutten av boken skriver Hamsun direkte til leseren om industrialiseringa i Norge: "Til dig, den nye ånd i Norge! Jeg har skrevet dette under en pest for en pests skyld. Jeg kan ikke stanse pesten, nei den er uovervindelig nu, den huserer under national beskyttelse. Men engang stanser den nok."
Ordforrådet til forfattere har blitt målt. Noen av oss er jo kjent med Willian Sheakspeares "utrolige" 20.000 ord. Henrik Ibsen hadde 27.000. Knut Hamsun hadde hele 31.000 ord.
Hamsun hatet industrialiseringa, samt turismen og innvandringen som kom som en konsekvens av den; med frie handelsgrenser, ville det også komme en mer fri flyt av mennesker over landegrenser.
Hamsuns mest elskede onkel var fattig, og lærte Hamsun at penger og tilfredsstillelse av ego-behov ikke er verdt noe som helst i livet, om man ikke eier moral og åndelighet. Noe som går igjen i alle Hamsuns bøker er at man kan ha det godt uten for mange materialistiske goder.
Knut Hamsun var overbevist om at Hitler skulle bringe Tyskland tilbake til storhetstider, og straffe England for det grusomme de gjorde mot uskyldige tyske kvinner, sultende barn og bønder under 1. verdenskrig.
Amerikanerne hadde en kultur Hamsun hatet. Hitler gjorde det motsatte av amerikanerne - han stanset inflasjonen, stoppet streikene, avskaffet overfloden, satte 6 millioner arbeidsløse i arbeid. Han lovte ikke tilhengerne sine materielle godter, og likevel ble det raskt flere og flere av dem. Han kunngjorde på forhånd hvilke overgrep han hadde til hensikt å begå, hvor og når, og han begikk dem på varslet tid og sted.
I 1910 skrev Knut Hamsun en kronikk i Politiken, hvor han klaget over alle turistene i Norge, og mente dette var en form for bløt imperialisme. Han hatet pengeøkonomien og industrialiseringen, og mente at mekaniseringen og globaliseringen ville føre til ødeleggelser av naturen, og vår særegne kulturs undergang. Hvis vi ser litt rundt oss, skjønner vi at han hadde rett.
Det som er ignorert, er at Hamsun møtte de nazistiske lederne for å få satt nordmenn fri. Eksempelvis møtte han Terboven for å få løslatt Ronald Fangen. Isteden kom Aftenpostens pressefotograf og tok bilder av Hamsun og Terboven, og framstile møtet på en helt annen måte; at Hamsun hadde "koselige samtaler med mannen som undertrykte Norge".
Vår feige eksilregjering i London kommanderte at alle medlemsskap i NS automatisk skulle få straff. Tallet på domfelte, som før krigen hadde ligget på rundt 4 000 i året, var nå steget til omkrig 30 000 i året. Riksadvokaten trengte 8 år på å komme gjennom alle sakene, som i alt kostet staten 3 milliarder kroner. I tillegg kom private utrenskninger i stat og kommune, faglige organisasjoner, sportsklubber, firmaer, kunstnersammenslutninger.
86 politiembetsmenn ble fjernet, 2000 polititjenestemenn, blant dem 50 politimestre. Av de omkrig 130 000 navnene i ?landssvikekartoteket? kom 98 765 for retten, hvor 30 av disse ble dømt til døden mens 20 120 fikk fengselsstraff, og 28 568 bøter til et samlet beløp på 280 millioner kroner.
Blant dem som ble straffet var Knut Hamsun, hans kone Marie Hamsun, og deres to sønner Tore og Arild Hamsun.
Straffesaken mot Knut Hamsun ble dog henlagt (han måtte betale en bot, men slapp fengselstraff). Det skulle bare mangle. Likevel er det mange i dag - især jøder - som mener at Hamsundagene ikke burde eksistere fordi "han var nazist". Noen mener faktisk at Hamsun skal biokottes, og at hans verker bør utslettes. Noen mener faktisk at det ikke er moralsk forsvarlig å beundre Knut Hamsun, verken som idealist eller kunstner. Det sier bare litt om hvor mye idioti som preger enkelte deler av menneskeheten.
"Det er et liv i skogen som du ikke har skjøn på. Du har dit hjem i byen, ja vel, og du har møbleret det med nips og skilderier; men du har hundrede utgifter. Og vaken og isøvne må du kapspringe med tingene og har aldri fred. Jeg har fred. Behold du dine ting og avisern, behold også dine kafeèr og din whisky som jeg bare får vondt av hver gang. Her går jeg i skogene og har det godt. Du ligger i sengen til klokken ti eller elleve om dagen og er endda slitt og træt når du står op. Jeg ser dig for mig når du kommer ut på gaten, du har plirende øine som morningen har grydd fortidlig imot. Jeg står op klokken fem og er utsovet."
Hill Hamsun!